Norge har åpnet for fullt!

Er du den som løper jublende ut med armene i været, klemmer og står tett på andre?

Eller er du skeptisk og synes det er litt merkelig og vanskelig å gå tilbake til “normalen” ?

Begge deler er helt forståelig for du har enten trivdes med mindre sosialt samvær uten klemming og håndhilsing, eller du har mistrivdes og følt på ensomhet og tendens til depresjon.

Plutselig kom alt tilbake til det gamle.

Forrige gang jeg var på vei tilbake fra Danmark til Norge, i september, måtte jeg vise både pass og coronapass ved innsjekk på havnen i Hirtshals. Det var strenge avstandsregler på båten med avgrensning i restauranter og ved sitteplasser. Munnbindet var på bortsett fra når man skulle innta mat og drikke.

Ved ankomst til Norge ble alle stoppet og vi måtte vise coronapass til politiet på grensen.

Alt dette var helt naturlig for både meg og alle reisende. Restriksjoner og regler som vi har levd med i mange måneder. Vi var mange som bare var glad for å få lov til å reise igjen.

Nå en måned senere lurte jeg på om jeg måtte vise coronapasset igjen? Det var allerede gjort klart på telefonen som vanlig. Men nei, det skulle han slettes ikke?! Min tanke var “javel”?

Ombord fikk jeg munnbindet på, før jeg gikk for å finne min sitteplass på dekk 9. INGEN andre hadde munnbind på?

Det var heller ikke avsperringer og alle skulle sitte tett sammen uten avstand. Flere hostet og kremtet i full frihet uten at noen reagerte på det.

Jeg ble mer og mer usikker der jeg satt og følte meg veldig utsatt. Riktignok er jeg vaksinert, men vi vet at vi kan bli smittet likevel. Og selv om en ikke blir veldig syk så er det ikke ønskelig å bli coronasyk.

I ca halvannet år har vi levd med munnbind, avstand, håndsprit og hjemmekontor. Ingen konserter, nesten ikke sosialt samvær og stort sett ingen reising.

Kropp og sinn har vært i alarmberedskap konstant i mange måneder.

Hva skjer med nevrologien vår etter så lang tid?

Jo, den er fortsatt i alarmberedskap og da hjelper det ikke hva vår logikk sier. Vi føler fortsatt på mye av de samme følelsene som har preget oss i lang tid.

Dette dreier seg om at vi har “lært” vår fysiologi at det er fare på ferde, og at vi skal beskytte oss selv ved å endre adferd og handling. Dette tar tid å “avlære”. Noen bruker kort tid mens andre bruker lenger tid. Det avhenger av hvor mye endringer vi har vært utsatt for og hvor mye det har preget oss.

Som coach og mental trener blir jeg kontaktet av mange som sliter med å komme tilbake til normalen igjen. De reagerer ubevisst med samme farereaksjoner som de har gjort i lang tid.

Under NLP-utdanningen jobber vi mye med å fjerne uønskede mønstre som preger og hemmer oss i våre liv. Vi lærer ved å bruke oss selv som instrument i alle øvelser og teknikker. Det gjør at vi aktiverer våre egne ressurser for å bli en bedre versjon av oss selv. Vi blir også rustet til å hjelpe andre på best mulig måte.

Det handler ikke om ressurssvake mennesker, bare ressurssvake tilstander.